Et optisk belegg er ett eller flere tynne lag av materiale avsatt på en optisk komponent eller et substrat som en linse eller et speil, som endrer måten optikken reflekterer og overfører lys på. Et optisk belegg av typen popular type er et antirefleksjonsbelegg (AR) som reduserer uønskede refleksjoner fra overflater, og brukes ofte på briller,_cc781905-5cde-3194-3194-6194-bb3b5cbb51cf5cf59b3b5b5c1cf59b5b5b5cf59b5cf5cf59b5c1cf59b5cf5cf59b-5c5b59b5cf5c5b59999 -136bad5cf58d_og fotografiske linser. En annen type er det høyreflekterende belegget som kan brukes til å produsere speil som reflekterer mer enn 99,99 % av light_cc781905-5cde-3194-bb3b-136bad_falling på dem. Likevel viser mer komplekse optiske belegg høy refleksjon over et visst bølgelengdeområde, og antirefleksjon over et annet område, som kan brukes i produksjonen av dikroiske tynnfilmoptiske filtre.

​

De enkleste optiske beleggene er tynne lag av metaller, som aluminium, som avsettes på glassunderlag for å lage speiloverflater. Metallet som brukes bestemmer refleksjonsegenskapene til speilet; aluminium er det billigste og mest vanlige belegget, og gir en reflektivitet på rundt 88%-92% over det synlige spekteret. Dyrere er sølv, som har en reflektivitet på 95%-99% selv inn i det fjerne infrarøde, men lider av avtagende reflektivitet (<90%) i de blå og ultrafiolette spektralområdene. Det dyreste er gull, som gir utmerket (98%-99%) refleksjon gjennom hele det infrarøde, men begrenset reflektivitet ved bølgelengder kortere enn 550 nm, noe som resulterer i den typiske gullfargen.

​

Ved å kontrollere tykkelsen og tettheten til metallbelegg er det mulig å redusere reflektiviteten og øke overføringen av den optiske overflaten, noe som resulterer i et halvforsølvet speil. Disse brukes noen ganger som "enveisspeil". 

 

Den andre hovedtypen optisk belegg er det dielektriske belegget (dvs. ved bruk av materialer med en annen brytningsindeks enn underlaget). Disse er konstruert av tynne lag av materialer som magnesiumfluorid, kalsiumfluorid og ulike metalloksider, som er avsatt på det optiske underlaget. Ved nøye valg av nøyaktig sammensetning, tykkelse og antall av disse lagene, er det mulig å skreddersy refleksjonsevnen og transmissiviteten til belegget for å produsere nesten hvilken som helst ønsket karakteristikk. Refleksjonskoeffisienter for overflater mindre enn 0,2 % kan oppnås, noe som gir et antirefleksjonsbelegg (AR). Motsatt kan refleksjonsevnen økes til mer enn 99,99 %, noe som gir et høyreflekterende (HR) belegg. Nivået av reflektivitet kan også stilles inn til en hvilken som helst spesiell verdi, for eksempel for å produsere et speil som reflekterer 80 % og sender 90 % av lyset som faller på det, over et visst bølgelengdeområde. Slike mirrors kan kalles strålesplittere, og brukes som utgangskoblinger i lasere. Alternativt kan belegget utformes på en slik måte at speilet reflekterer lys bare i et smalt optisk bølgelengdebånd.

 

Allsidigheten til dielektriske belegg fører til at de brukes i mange vitenskapelige og industrielle optiske instrumenter (som lasere, optiske mikroskoper, brytende teleskoper og interferometre) så vel som forbrukerenheter som kikkerter, briller og fotografiske linser.

​

Dielektriske lag er ofte påført på toppen av metallfilmer, enten for å gi et beskyttende lag (som i silisiumdioksid over aluminium), eller for å forbedre reflektiviteten til metallfilmen. Metall- og dielektriske kombinasjoner brukes også til å lage avanserte belegg som ikke kan lages på annen måte. Et eksempel er det såkalte "perfekte speilet", som viser høy (men ikke perfekt) refleksjon, med uvanlig lav følsomhet for bølgelengde, vinkel og polarisering.

​

Utforming av optiske belegg krever spesialisert ekspertise og erfaring. Det er en rekke programmer som brukes av våre optiske beleggdesignere. For alle prosjekter som involverer design, testing, feilsøking eller forskning og utvikling av belegg, kontakt oss og våre verdensklasse optiske belegg designere vil hjelpe deg.

 

​